Artikler
Atmosfæren forts.
2006-05-07
Geosynkron Jordbane, 35786 kilometer
Geosynkron jordbane (Geosynchronous Earth Orbit, GEO) er spesiell i det at den har en helt bestemt høyde - 35786 kilometer, nesten en tiendedel av avstanden til Månen! En satellitt i geosynkron bane bruker 23 timer og 56 minutter på en runde og vil se ut til å gå i bane rundt et punkt på himmelen. Sirkelen blir mindre jo nærmere ekvator satellitten befinner seg. Går den nøyaktig over ekvator vil den stå helt i ro på himmelen, den har da en geostasjonær bane. En annen fordel med geosynkrone satellitter er at man ikke trenger bevegelige antenner for å holde kontakt og stasjonære antenner er billigere. Det er rundt 200 satellitter i geosynkron jordbane i dag, de fleste er radio-, telefon-, TV- og datakommunikasjonsatellitter.n En annen variant av geosynkron jordbane er elliptisk jordbane, der den går litt under og litt over grensen på 35786 kilometer. Slike satellitter vil beskrive et åttetall på himmelen, et analemma. Alle objekter på himmelen med skråstilte elliptiske baner følger et analemma. Månen følger et analemma på en måned, Sola på et år.
Her kan du se analemmaet til Månen med en forklaring (Dagens astronomibilde, 13. juli 2005)
Høy Jordbane, Polar Jordbane og Molniya-bane
Geosynkronbane virker best for områder ikke så langt fra ekvator. Det betyr at områder lengre nord, som for eksempel Sibir ikke dekkes. Enkelte øst-europeiske land bruker derfor høy og skrå jordbane (High Earth Orbit, HEO). Ulempen med HEO er at satellittene til tider er så langt unna Jorda at kommunikasjonsantenne må være ekstra store og kraftige. Dette krever igjen ekstra mye energi. En ekstremvariant av høy jordbane er en såkallt Molniya-bane, brukt av millitære kommunikasjonssatellitter fra Sovjetunionen. En slik bane har en høy inklinasjon og er veldig elliptisk slik at den holder seg over en av polene i omkring 12 timer om gangen. Satellitter i polar jordbane har en inklinasjon på 90 grader i forhold til ekvator. Siden baneplanet er uavhengig av jordrotasjonen vil den med tiden dekke hele jordoverflaten. Det er spesielt observasjon- og værsatellitter som befinner seg i polar jordbane.
Geosynkron jordbane (Geosynchronous Earth Orbit, GEO) er spesiell i det at den har en helt bestemt høyde - 35786 kilometer, nesten en tiendedel av avstanden til Månen! En satellitt i geosynkron bane bruker 23 timer og 56 minutter på en runde og vil se ut til å gå i bane rundt et punkt på himmelen. Sirkelen blir mindre jo nærmere ekvator satellitten befinner seg. Går den nøyaktig over ekvator vil den stå helt i ro på himmelen, den har da en geostasjonær bane. En annen fordel med geosynkrone satellitter er at man ikke trenger bevegelige antenner for å holde kontakt og stasjonære antenner er billigere. Det er rundt 200 satellitter i geosynkron jordbane i dag, de fleste er radio-, telefon-, TV- og datakommunikasjonsatellitter.n En annen variant av geosynkron jordbane er elliptisk jordbane, der den går litt under og litt over grensen på 35786 kilometer. Slike satellitter vil beskrive et åttetall på himmelen, et analemma. Alle objekter på himmelen med skråstilte elliptiske baner følger et analemma. Månen følger et analemma på en måned, Sola på et år.
Her kan du se analemmaet til Månen med en forklaring (Dagens astronomibilde, 13. juli 2005)
Høy Jordbane, Polar Jordbane og Molniya-bane
Geosynkronbane virker best for områder ikke så langt fra ekvator. Det betyr at områder lengre nord, som for eksempel Sibir ikke dekkes. Enkelte øst-europeiske land bruker derfor høy og skrå jordbane (High Earth Orbit, HEO). Ulempen med HEO er at satellittene til tider er så langt unna Jorda at kommunikasjonsantenne må være ekstra store og kraftige. Dette krever igjen ekstra mye energi. En ekstremvariant av høy jordbane er en såkallt Molniya-bane, brukt av millitære kommunikasjonssatellitter fra Sovjetunionen. En slik bane har en høy inklinasjon og er veldig elliptisk slik at den holder seg over en av polene i omkring 12 timer om gangen. Satellitter i polar jordbane har en inklinasjon på 90 grader i forhold til ekvator. Siden baneplanet er uavhengig av jordrotasjonen vil den med tiden dekke hele jordoverflaten. Det er spesielt observasjon- og værsatellitter som befinner seg i polar jordbane.