Meteoritter forst (4/5)

Å finne en meteoritt

Vanligvis viser det seg at visuelle bestemmelser av retningen til ildkuler ikke er nøyaktige nok til å bestemme et nedslagsfelt med stor nok nøyaktighet. Den klare ildkulen som ble sett over Grønland før jul i fjor er et eksempel på hvor vanskelig det er å bruke visuelle data. Her kom de fleste dataene fra fiskere som nok vet mer om himmelretninger enn folk flest, men likevel fikk man ikke ett område hvis man krysspeilet de ulike retningene som ble oppgitt. I tillegg fant man at et kamera som fikk med seg ildkulen, gav en litt annen retning enn de visuelle observasjonene tydet på. Leteområdet ble til slutt noen titalls kilometer.

Det er gjort en undersøkelse i USA der visuelle observasjoner av ildkuler ble sammenlignet med fotografiske observasjoner. Det viste seg da at observatørene alltid trodde ildkulen hadde vært nærmere horisonten enn den i virkeligheten var. Erfaringene fra den fantastiske ildkulen som ble sett ca. kl. 1720 over Trøndelag 24. mai 1999 (2. Pinsedag) viser også det samme som alle referansene vi har funnet påstår; nemlig at visuelle observasjoner er for unøyaktige til ha håp om å finne meteoritten som kanskje har falt ned. Vi oppdaget nemlig raskt at observatører som hadde sett objektet fra omtrent samme sted var rimelig enige om kompasskursen, men at det var stor uenighet om både høyden over horisonten og objektets vinkel med horisonten. Noen mente f.eks. å ha sett ildkulen gå omtrent parallelt med horisonten, mens "naboen" mente den hadde beveget seg i omtrent 45° vinkel. Når man da vet at avstanden er minst 20 km, og trolig 40 km når ildkulen slutter å lyse, så er et ikke mye vits i å starte en leteaksjon.

Kanskje det største krateret i solsystemet er Hellas på Mars. Det er over 2000 kilometer i diameter.

Det sier seg selv at med mindre meteoren er så stor at den lager et voldsomt krater (noe som er ekstremt sjelden), vil det være svært vanskelig å finne noe med mindre man er midt i et boligfelt. I et slikt tilfelle er det muligheter for at folk i nærheten rett og slett hører at noe slår i bakken. Det er slik de fleste meteoritter blir funnet med mindre de har et helt spesielt utseende eller ligger på et sted hvor det ellers ikke finnes stein (f.eks. ute på isen på Mjøsa eller i Antarktis). Fotografiet viser Arizonakrateret som er ca. 1.3 km i diameter.

Neste side (5/5)