Superaktiv supernova

SN 1979C eksploderte i spiralgalaksen M100, en galakse ikke ulik vår egen Melkeveien, og så først ut som en helt alminnelig supernova, hvis supernovaer noengang kan sies å være alminnelige. Lysstyrken i den optiske delen av spekteret sank som forventet, men styrken i X-rays har holdt seg stødig i over 25

SN 1979C (ringet rundt) i spiralgalaksen M100. Merk: det skal være parsec og ikke lysår. Den riktige størrelsen på M100 er i overkant av 120.000 lysår. (ESA)

"Vi kan bruke X-ray lyset fra SN 1979C som en "tidsmaskin" for å studere livet til stjernen lenge før den eksploderte," forteller Dr Stefan Immler, gruppeleder ved NASAs Goddard Space Flight Center, USA. Stjernen, som var omtrent 18 ganger mer massiv enn Sola, hadde en sterk stjernevind som i millioner av år pøste ut materiale i omgivelsene. Disse kan sees i dag som konsentriske ringer rundt supernovaen.

Forskerne har 25 år med data i forskjellige bølgelengder. Forklaringen på den vedvarende lysstyrken i X-rays ser ut til å være at sjokkbølgen som ble skapt i eksplosjonen reiser utover og slår inn i og lyser opp restene av solvinden. Uavhengige observasjoner i ultrafiolett har vist at i et område 25 ganger større enn solsystemet, er partikkeltettheten 10.000 atomer per kubikkcentimeter. Gjennomsnittet i universet er ca. 3 atomer, solvinden har en tetthet på 10 atomer.

Supernovaer er så lyssterke at de ofte er synlige med enkle teleskop. Siden 1979 har den optiske lysstyrken minket med en faktor på 250 og er derfor vanskelig å se uten avansert utstyr.

The supernova that just won't fade away