Solflekk i fantastisk detalj

Adaptiv optikk er en ny teknologi som gjør det mulig å se klart gjennom atmosfæren. Turbulens i atmosfæren forvrenger lyssignalet slik at det du ser på blir uklart og utvasket. Med adaptiv optikk bruker man en kjent referansekilde (f.eks. ei stjerne, eller en laserstråle ved teleskopet) til å måle hvordan signalet forvrenges. Ved hjelp av kraftige datamaskiner deformeres et speil 130 ganger i sekundet for å kompensere for forvrengingen. Den maksimale oppløsningen på teleskopet blir derfor 0,14 buesekunder istedetfor 1,0-0,5 som er normalt for vanlige teleskop.

Her ser vi solflekken ved hjelp av adaptiv optikk sammenlignet med et vanlig teleskop. Jorda er lagt inn for å få en bedre følelse av størrelsen (Friedrich Woeger, KIS, and Chris Berst og Mark Komsa, NSO/AURA/NSF)

Bildet ble satt sammen av en serie på 80 bilder, hver med en eksponeringstid på et hundredels sekund tatt over en periode på 3 sekunder med et høyoppløselig 4M30 CCD kamera. Denne CCD-brikken kan ta 30 bilder i sekundet med en oppløsning på 4 megabit (2048x2048 piksler).

En solflekk sett fra siden (NASA/TRACE)

Resultatbildet viser den magnetiske overflatestrukturen på solflekken. Den mørke kjernen, umbraen, er svart på grunn av kontrastforskjellen med resten av Sola. Overflatetemperaturen på Sola er rundt 6000 grader, mens umbraen er på rundt 2200 grader. Hadde vi sett umbraen isolert ville den ha blendet oss. Området rundt den mørke kjernen er penumbraen som med en litt høyere temperatur (3000 grader) ikke er fullt så mørk. De lange fibrene i penumbraen er er gasstrømmer formet av magnetfelt, såkallte fluxtuber. Detaljerte bilder som dette hjelper oss å forstå hvordan magnetfeltet i sola danner solflekker.

Adaptive optics produces ultrasharp images of sunspot