Romheis, forts.

I 2005 arrangerte NASA og the Spaceward Foundation en konkurranse for romheisteknologi. Det var to kategorier. I den ene delen var oppgaven å bygge en klatrerobot som skulle løfte med seg en bagasje langs en 60 meter lang kabel kun ved hjelp av energien fra en lyskaster. Et lag fra University of British Columbia vant ved å klatre 6 meter. Det høyeste noen klarte å klatre i det hele tatt var 12 meter.

Den andre konkurransen gjaldt strekkfasthet. Hvis du klarte å lage en kabel som var 50% sterkere enn en kabel laget av det beste kommersielt tilgjengelige materialet kunne du vinne 50.000 dollar. Ingen klarte det.

Dette var den første konkurransen NASA arrangerte rundt romheisteknologi og det ble funnet flere svakheter ved reglene, for eksempel lyskasteren som var en kunstig hindring.

LiftPort Group, et privateid firma i USA har nettopp slått den gjeldende rekorden ned i støvlene. De lagde en kabel av tre karbonfibertråder innkapslet i fire lag med glassfibertape som var 5 centimeter bred og 1,6 kilometer lang. Den ble holdt på plass av tre ballonger. Under den offisielle demonstrasjonen klatret roboten 460 meter, i tidligere tester hadde den klart å klatre helt opp og ned igjen.

I januar demonstrerte LiftPort en romheis på 1,6 kilometer som ble holdt oppe av tre store ballonger i Arizonaørkenen. (N. Aung/LiftPort Group)

LiftPort har som ambisjon å bygge en funksjonell romheis innen 2018. Klatrerobotene skal bruke solenergi og skal kunne løfte 100 tonn opp i bane rundt Jorda en gang i uka.

Prisen for å løfte et kilo opp i lav jordbane (f.eks. til ISS) koster mellom 6-7000 kroner. Skal du opp til geosynkron bane koster det raskt 130.000 kroner. Romheiser er dyre å bygge, men koster lite i bruk. Prisen for å løfte en kilo opp i geosynkron bane kan bli under 1000-lappen, kanskje enda lavere.

Drømmen om en tur i rommet for vanlige mennesker er derfor ikke så langt unna, hvis vi bare finner en løsning på problemet med van Allen Beltene.

Van Allen Beltene er områder med ekstremt høy stråling. Strålingen er faktisk så høy at enkelte månekonspiratorister bruker dette som et argument for at vi aldri landet på Månen. Astronautene som landet på Månen tilbragte kun kort tid inne i van Allen Beltene. Likevel, NASA passet på å time oppskytingen på et tidspunkt der beltene var mindre aktiv og brukte en bane der astronauten kun sneiet beltene. Dessverre er beltene sterkest over ekvator, i retning av, og delvis overlappende med geosynkron bane.

I fremtiden kan vi dra på ferie til et romhotell. (Wimberly Allison Tong & Goo)

Når vi en endelig klarer å bygge en romheis er det liten tvil om at romfarten vil gå inn i en ny æra. Romstasjoner og romhotell for turister kan bygges til en brøkdel av prisen. En månerakett bruker brorparten av drivstoffet på å komme seg ut av gravitasjonspotensialet til Jorda. I geosynkron bane ligger du akkurat på grensen og har en omløpshastighet lik unnslipningshastigheten. Hvorfor ikke frakte raketter, bit for bit, opp til en geosynkron oppskytingsrampe? Veien til Månen og Mars vil bli mye kortere. I fremtiden kan vi hente inn asteroider som er rike på metall og plassere dem i geosynkron bane med et eget heissystem. På denne måten kan vi få en nesten uendelig tilgang på metaller.

"Er du først i bane rundt Jorda, er du halveis til overalt" -Robert Heinlein

NASA Announces Results From Beam and Tether Challenges
Space-elevator tether climbs a mile high
Space elevator
Orders of magnitude (pressure)