En Stjernes dramatiske død

Sommerfugltåken er en av de mest lyssterke og ekstreme planetariske tåker vi kjenner til og befinner seg omtrent 4.000 lysår unna i stjernebildet Skorpius som kan ses fra den sørlige halvkule. (NASA, ESA and Albert Zijlstra)

I astronomien er det ofte slik at det er de mest brutale fenomenene som er de vakreste og mest spektakulære å se på. Noen stjerner ender opp som kjempeeksplosjoner, supernovaer, mens andre bare dør ut uten å gjøre noe stort ut av det. Stjerner som sola er ikke store nok til å eksplodere men nekter likevel å bare dø ut. Som en siste dødskrampe vil den sprute en stor del av gassen den består av ut i verdensrommet og danne en planetarisk tåke, jorden vil fordampe i prosessen. Vår sol vil ikke dø før om 6-7 milliarder år men om bare en halv milliard år vil sola allerede være for varm til at det kan være liv på jorda.

Den sentrale stjernen i tåken på bildet har en temperatur på minst 250.000 grader, 50 ganger varmere enn vår egen sol. Vi ser ikke stjernen direkte fordi den ligger gjemt inne i en tett ring av støvpartikler (den er såvidt synlig i bildet). Denne ringen er en gåte for astronomene da den burde ha fordampet for lenge siden på grunn av den ekstremt varme stjernen.

Observasjoner med den Europeiske Romfartorganisasjones (ESA) Infrared Space Observatory (ISO) viser at den ytterste delen av støvringen inneholder molekyler man ikke trodde eksisterte i planetariske tåker. For eksempel er det funnet spor av kalsiumkarbonat, et stoff som kun dannes ved hjelp av vann. Kanskje er det er restene av planeter som er blitt fordampet? Ingenting er sikkert.

"Det som fanget vår interesse med NGC 6302 (sommerfugltåken) var blandingen av mineraler og iskrystaller som er frosset sammen til små støvpartikler. Veldig få objekter har en slik blanding" sier Albert Zijlstra som leder teamet som studerer NGC 6302.

Astronomene bruker Hubbles skarpe syn og det europeiske sattelitteleskopet ISO (Infrared Space Observatory) til å forstå hvordan en rund stjerne kan produsere tåker med så definerte former. En mulighet er at det ikke er en stjerne i sentrum av tåken men to. Gravitasjonsfeltet rundt stjerneduoen kan skape en type tidevannskrefter som former tåken på vei ut av systemet. I denne modellen må de to stjernene være helt nær hverandre. I ekstreme tilfeller kan den lille kompakte nabostjernen gå i bane inne i den større stjerna. Andre modeller bruker komplekse magnetfelt til å styre eksplosjonen men fortsatt er den sære formen på planetariske tåker et mysterium.