De første resultatene fra Deep Impact

Kometer er rester fra da solsystemet ble dannet for godt og vel 4,5 milliarder år siden, da universet var rundt 9,2 milliarder år gammelt. I motsetning til planetene, som i en tidlig fase gjennomgikk store forandringer i form av vulkanutbrudd og annen geologisk og atmosfærisk aktivitet (og ikke minst asteroidenedslag) har kometer forblitt uforandret. De består av urørt materiale som is, støv og gass fra det unge solsystem, og noen forskere tror at de inneholder organiske molekyler som kanskje spilte en sentral rolle i dannelsen av liv på Jorda.

Bildet er tatt av målsøkeren på impaktoren like før nedslaget. Pilene peker mot to områder som er jevne og ikke dekket av fordypninger. (Science)

De første bildene fra kollisjonen mellom "Impactoren" og kometen Tempel 1 viste skyer av støv og is som ble kastet ut fra nedslagsområdet. Håpet var at den vaskemaskinstore "kollisjonsdukken" av metall skulle trenge inn under overflaten av kometen for å sprenge ut materiale fra kjernen.

Tempel 1 har blitt slynget inn i det indre solsystem på grunn av gravitasjonskraften til Jupiter, og tilhører derfor Jupiterfamilien av kometer. Banene til slike kometer er ofte veldig elliptiske og kan komme så langt inn mot Sola som Merkur. Gravitasjonskraften fra de innerste planetene fører ofte til at banen blir mer mer og mer sirkulær med tiden, de fleste kometene på vei mot Sola har aphelion (nærmeste punkt mot Sola) ved 1 AE (Astronomisk Enhet, avstanden Jorda-Sola, rundt 150 millioner kilometer) og perihelion (lengst unna sola) ved Jupiter på rundt 5-6 AE.

En serie bilder tatt av det høyoppløselige kameraet på

Tempel 1 består for det meste av små støvpartikler som er løst bundet sammen. Den ligner med andre ord mer på en klump med pulver enn solid stein. De ytre lagene består av partikler med en størrelse på mellom 1 og 100 mikrometer (et hårstrå er rundt 80 mikrometer i diameter). Tettheten i kjernen er på omtrent 600 kilo per kubikkmeter (vann har en tetthet på rundt 1000 kilo per kubikkmeter). Utblåsningen, som strakk seg 3 kilometer ut fra kometen, besto for det meste av organisk materiale som formaldehyd og metanol. Karen Meech ved universitetet på Hawaii og et internasjonalt team med astronomer brukte mer enn 70 teleskoper til å se på hendelsen. Deres resultater bekrefter at materialet i kjernen av kometen er annerledes enn materialet på overflaten.

Horst Uwe Keller ved Max Planck instituttet for Solsystemforskning observerte en liten nedgang i lyset fra eksplosjonen etter rundt 200 sekunder, dette kan tyde på et krater på størrelse med en by.

Resultatene har blitt publisert på Science Express i løpet av denne uken.

Comet reveals its secrets